Et Siste Farvel...

Så har dagen kommet og gått.
Dagen da Du ble begravet.
En grusom dag, hvor himmelen strålte blå,
klar til å ta i mot deg...
Det var en utrolig nydelig seremoni,
om det går an å si noe slikt
om noe så grusomt...
Livet er ikke alltid rettferdig.
Alle vi som kjente Deg vil leve med spørsmål
og tanker om hvorfor.
Tankene mine går til familien Din,
vi må nå stå sammen og gi støtte og godhet.
Vi tenker på dem og vi sørger med dem.
Ettersom tiden går vil sorgen være like stor,
men lettere å leve med...
Tiden vil være en god hjelper...
Så farvel gode venn,
for alltid dypt savnet...

Ja livet er ikke like enkelt for alle...
Vi må bli flinkere- flinkere til å bry oss
og å være ekte i det vi gjør og sier.
Å bidra til nestekjærlighet og godhet
bør bli vår største oppgave nå framover...

Det er ikke lett å blogge om ting og tang
når hjertet har vært fullt av sorg.
Jeg har tenkt mye "rart" -
hvorfor skal jeg kose meg når folk rundt meg dør?
Men da er det jo nettopp det man kanskje skal?
Nyte livet, og leve som om hver dag er den siste.
Det er ikke lett, men man kan jo forsøke?

"Ikke visste vel jeg
at dagene som kom og gikk
var selve livet"

Klem fra Bente

Min kjære gode vakre venn...

Det har gått noen dager nå siden du ble borte...
Vi har hatt mange vikarer på jobb,
Men du var spesiell...
Du rørte ved strenger i hjertet mitt,
Du var så hjertegod og flink.
Jeg roste deg hver gang jeg så deg,
Du fortjente det så vel.
Vi hadde en god kjemi og snakket om mye,
Men ikke alt... Desverre...

Kjære gode venn,
Jeg savner deg så...
Du kommer alltid til å ha en spesiell plass i mitt hjerte...

Bente

Tilbake igjen

Etter flere dager nå i vakum, er det på tide å blogge litt igjen.

Jeg jobbet hele terrorhelga, og det var veldig tungt.

Vi kjente ingen som ble rammet, men man føler sterkt

med de stakkars menneskene som ble det...

Det har vært sterke bilder og fortellinger

i media hver dag,

og jeg har nesten ikke sovet de siste dagene.

Grufullt er vel ord som dekker det meste av det som skjedde...

I går tok jeg meg selv i nakken og lot livet gå videre her.

Jeg bakte grove briks og blåbærpai, og ungene koste seg

med bestefar, mormor og far på besøk.

Vi koste oss ute på balkongen, det var godt og varmt...

Vi tok så turen til Rogsjøen etterpå,

en flott liten sjø inne på Finnskogen

hvor vi elsker å være og bade på sommeren.

Røsslyngen på bildet over er plukket der.

Jeg elsker røsslyng,

det lyste i lilla opp gjennom Finnskogen.

Vi hadde en super dag uten terror

med

kos og hygge.

Og det trengte vi.

Terroren vil aldri bli glemt, en frykt vil alltid være i oss.

Men samtidig går livet videre, jentene krever at det skjer ting,

de har jo ferie!

Og det må det gjøre.

Vi må ikke bli redde for å gjøre ting,

for da har terroren vunnet.

Så med fare for å virke overfladisk,

kommer det noen overfladiske innlegg framover:)

Mye har blitt gjort i heimen på byggefronten,

og jeg stæsjer og ordner og hekler så det er en fryd.

Bilder kommer senere:)

I dag skal jeg dele blåbærpai-oppskrifta med dere,

en smakfull og frisk dessert nå om sommeren.

BLÅBÆRPAI

5dl blåbær

1ss sukker

1ss potetmel

Dette røres sammen og has i paiform.

150g smeltet smør

1dl hakkede mandler

3dl havregryn

1dl sukker

1dl hvetemel

0,5 ts bakepulver

Blandes og has oppå blåbæra

som et lokk.

Stekes ved 220 gr i 25 minutter.

Ha en fortsatt fin kveld:)

Bente

Mitt lille land
Et lite sted der en håndfull fred slengt ut
Blant vidder og fjord
Mitt lille land, der høye fjell står plantet mellom hus,
Og mennesker og ord.
Der stillhet, og drømmer gror.
Som et ekko,
I karrig jord.
Mitt lille land,
Der havet stryker mildt om rygg,
Som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap når det
Blir lyst.
Mens natten
Står blek og tyst.