Tilbakeblikk

Et tilbakeblikk er aldri feil, å reflektere over det som har vært

er ofte en berikelse og en tankevekker.

Ofte har man inntrykk av at alle andre har det så bra,

at de har et perfekt liv, at de finner på så mye moro,

at ungene deres er veloppdragne og aldri finner på noen hyss...

Men slik er det jo elvfølgelig ikke:)

Men når livet ikke alltid smiler, føler man at "alle andre"

har et så mye mer vellykket liv enn en selv.

Planen med dette innlegget var egentlig å gjøre dere litt

bedre kjent med MEG og hvordan jeg er...

Alle har dårlig selvtillit og selvbilde en gang i blant,

og jeg er ikke noe unntak.

I fjor toppet det seg litt med forskjellige ting,

 og jeg gikk rett og slett på en smell...

Ja en døktig smell, hvor sykemelding var uunngåelig.

Som jeg har skrevet før, jobber jeg som sykepleier.

Jeg elsker jobben min, men i de siste årene har man jo sett

forandringer innen helsevesenet som tilsier sparing på alle

hold og nedprioritering ved nesten altsom kan være til glede for pasientene.

Ja slik føltes det veldig for meg, og til slutt hadde jeg så dårlig

samvittighet på jobb for alt jeg ikke hadde tid til å gjøre for de stakkars

pasientene som bor der.

Skuldrene snek seg oppover mot ørene,

ryggen ble vond og jeg gikk med konstante isjas-smerter.

En dag i mai i fjor kom jeg meg rett og slett ikke opp

av senga...

Jeg hadde fått en prolaps og den slo meg rett ut.

Jeg unngikk operasjon, men har blitt avhengig av å trene

og å gå til fysioterapi.

Fysioterapeuten som har behandlet meg, sa at hun aldri har vært borti

noen med så stram muskulatur som meg...

Utrolig hvordan psyken kan påvirke det fysiske...

Så gikk det et år med smerter og fortvilelse...

Selvtilliten og selvfølelsen sank til nullpunktet,

sammen med tålmodigeten til de jeg bor sammen med.

Samtidig som presset på jobb ble større,

økte jeg selv presset til hvordan jeg ville at jemmet vårt skulle være.

Det skulle være støvfritt og rent og ryddig til enhver tid,

og jeg ble rett og slett sint hvis jeg ikke klarte det...

Ja, det er utrolig hvordan ting kan bli hvis man ikke er obs...

I dag er presset på kvinner og menn stort.

Vi damer skal være karrierekvinner, helst med 100% jobb.

Vi skal helst føde flere enn to barn,

huset skal være prikkfint og i tipp topp stand,

og livet skal være perfekt og ungene skal

følges opp på alle områder.

Det er ikke rart at enkelte av oss går i kjelleren innimellom...

Jeg har jo lest litt rund på bloggene at det er mange

som har opplevd mye tøft.

Mange har hatt hjertebarn, mistet barn, ektefeller,

eller gått på en smell som meg...

Så slik sett er jeg vel ikke unormal:)

Vi har også et hjertebarn, vår mellomste datter

var på Rikshospitalet og haddet et inngrep da hun var to år,

noe som gjorde noe med oss...

Livet ble dyrebart, og vi var livredde for at noe skulle skje henne...

Hun er i dag frisk og aktiv, og mitt lille hjertebarn:)

Så mye skjer i livet,

mye som spiller inn

og gjør oss til den vi er.

I dag har jeg det bra, ryggen er ganske bra
og jeg jobber igjen.

Livet smiler igjen og jeg koser meg.

Hjemme pusser vi opp og bygger på,
regner med at det blir mer aktivitet på bloggen framover:)

Motet til å tørre å blogge, fikk jeg av en venninne
som selv begynte å blogge.
Bloggen min er mitt "skrytealbum"
og min dagbok.
Selv om man blir overfladisk på bloggen,
liker å vise fram det man gjør, kjøper og lager,
så vet de som kjenner meg at jeg ikke er overfladisk...

Men jeg kjenner at jeg absolutt trenger å koble av med
å være litt overfladisk:)

Så med ønsker om en fortsatt fin sommer
og mye blogging framover,
tar jeg ferie til mandag og kommer sterkere tilbake da:)

Klem fra

Bente